Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  8 (Det moderne Norge blir til)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  Kampen mot sykdommene
   
  8. DET MODERNE NORGE BLIR TIL
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart og grafer
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Kampen mot sykdommene

Kampen mot sykdommene var viktig for liv og helse blant folk og for nedgangen i dødeligheten utover 1800-tallet. Sykdomsbekjempelsen bidrog til utviklingen av den moderne staten, som grep inn i stadig flere sider av menneskelivet. Sykdommene utfordret samfunnet til å finne mottiltak og menneskene til å tilpasse seg.

De spedalske – samfunnets utstøtte
Spedalskhet eller lepra hadde vært på retur i Europa siden middelalderen, men sykdommen tok seg opp igjen i Norge på 1700-tallet. Særlig mange spedalske var det på Vestlandet, der det var bygd store leprasykehus uten noen egentlig behandling for pasientene. Sykdommen førte til at kroppen langsomt og smertefullt gikk i oppløsning. Den spredte gru og uhygge og førte med seg umenneskelige lidelser. Ingen visste hva sykdommen kom av, eller hvordan den smittet. De fleste lærde mente at lepra var arvelig, og at det fuktige været vestpå gjorde at den herjet verre der enn andre steder.

Rundt 1850 var det 3000 spedalske i Norge. Da åpnet også landerts første moderne sykehus for spedalske, Lungegaardshospitalet i Bergen. Slik ble Bergen sentrum for kampen mot og behandlingen av lepra. Arbeidet omfattet også registrering, systematikk og orden: I 1856 innførte staten meldeplikt for lepra, slik at distriktslegene måtte sende årlige rapporter over tallet på spedalske, nye smittetilfeller og døde av sykdommen.

Lepra på retur
1857: Spedalske: 2833; Nye tilfeller: 242
1867: Spedalske: 2674; Nye tilfeller: 200
1877: Spedalske: 2058; Nye tilfeller: 122
1887: Spedalske: 1317; Nye tilfeller: 75
1897: Spedalske: 725; Nye tilfeller: 28
1907: Spedalske: 445; Nye tilfeller: 19

Med meldeplikten for lepratilfeller skaffet den moderne staten seg en oversikt som var nødvendig for kampen mot helseproblemer. Slik fikk vi også kilder som gjør at vi kan følge utbredelsen av sykdommen og tilbakegangen av den i Norge.

Gerhard Henrik Armauer Hansen, lege ved leprasykehuset i Bergen, oppdaget leprabasillen i 1873. Han var den første i verden som påviste at sykdommer kan skyldes basiller. Arbeidet hans satte fart i de medisinske oppdagelsene. Tuberkelbasillen ble oppdaget i 1882, tyfoidbasillen i 1883, difteribasillen og kolerabasillen i 1884 og stivkrampebasillen i 1886.

På 1880-tallet visste en dermed hvordan de store epidemiske sykdommene smittet. Når en forstod at lepra var en smittsom sykdom og ikke arvelig, ble det mulig å bekjempe spredningen. To lover om spedalskhet, fra 1877 og 1885, påbød isolasjon, smitteverntiltak og internering av spedalske i hospitaler. Lovene bidrog sterkt til at lepra ble begrenset ved at spredningen ble hindret. Noen effektiv medisin fantes ennå ikke. Lovene innebar tvang for noen, men frihet fra smitte for mange andre.

Kolera – en urbaniseringssykdom
Kopper ble bekjempet i Norge og i store deler av Europa allerede før 1850-tallet. Koleraepidemiene kom derimot oftere enn før. Koleraen spredte seg svært raskt over havet fra Asia, Europa og Amerika i sammenheng med at handelskontaktene og urbaniseringen økte.

Kolera gikk ekstra hardt utover den nye og fattige arbeiderklassen i byene. Kolerabasillen må svelges for at den kan smitte. Den ble spredt med infiserte matvarer, med avføring fra kolerapasientene og med drikkevannet på steder der de sanitære forholdene var dårlige og mange mennesker bodde tett. De store koleraepidemiene som herjet Europa i årene 1830–1870, skyldtes forurensning av drikkevannet i byene. De rike hadde oftere egne brønner og kunne lettere enn fattigfolk unngå smitten.

Koleraepidemiene var bakgrunnen for mange nye sanitærtiltak fra midten av 1800-tallet. Disse tiltakene var typiske moderniseringstiltak. De bygde på spesialisert kunnskap og var differensiert i form av utbygging, lovgivning, kontroll og organisering. Det ble bygd ut moderne sanitærsystemer som offentlige vannverk og kloakknett i byene og organisert renovasjon fra doer og søppelhauger. Det kom nye helselover som omfattet spesialiserte tiltak mot smittespredningen, i form av tvangsinternering av syke, rask gravlegging uten gravfølge og opprettelse av egne kolerakirkegårder ved byer og ladesteder.

Karanteneloven fra 1831 satte påbud om 14 dagers karantene for alle skip som anløp havnene, slik at en kunne se om smitten var om bord. Men dette tiltaket forsinket varetransporten mellom landene og var lite populært i en tid da mange stater helst ville fjerne handelshindre. Verdens ledende sjøfartsnasjon, Storbritannia, avviste derfor hele smitteteorien. Karantenelovene ble moderert en del fra 1850-årene, og det var en av årsakene til at koleraen stadig kom tilbake. Den tyske legen Robert Koch identifiserte kolerabasillen i 1883, og slik ble smittemåten kjent.

Et viktig kontrolltiltak var Sundhedsloven fra 1860. Etter denne loven ble det opprettet sunnhetskommisjoner (nå helseråd) i alle kommuner. Kommisjonene skulle jevnlig inspisere boligene til allmuen for å hindre at boligene ble smittereder for epidemier. Kampen mot sykdommene skapte også frivillige foreninger. Koleraepidemien i Kristiania i 1833 fikk legene i byen til å danne en legeforening. Det samme skjedde i andre byer under koleraepidemier. I 1886 samlet legene seg i en landsdekkende organisasjon, noe som satte fart i den faglige utviklingen på helseområdet.

En slik organiseringsprosess, først med lokalforeninger knyttet til en aktuell sak og senere landsomfattende foreninger, var karakteristisk også for de andre frivillige helseforeningene som kom i gang i de neste tiårene. Etter 1873 har det ikke vært koleraepidemier i Norge.

Tuberkulose – ungdomslidelsen
Tuberkulosen nådde et toppunkt i Norge i årene 1900–1905. Da døde 6500 mennesker av sykdommen hvert år, og hvert femte dødsfall i landet skyldtes tuberkulose. Denne sykdommen rammet ikke minst barn og unge og var den hyppigste dødsårsaken blant unge fra 1850 og helt fram til 1940-årene. Alle kunne rammes, men barn som levde i mørke og trangbodde rom, eller som hadde dårlig ernæring, var minst motstandsdyktige.

I 1882 oppdaget Robert Koch tuberkelbasillen og at den smittet ved dråpesmitte (ved hosting, spytting og nysing), men også gjennom tørre dråper på gjenstander som den syke hadde vært i kontakt med, for eksempel spisebestikk, klær, bøker, penger og skolesaker. Tuberkulosen smittet innad i familier, men også på skolen og i andre offentlige lokaler. Særlig i kirkene kunne smitteforholdene være ille n folk satt tett sammen og hostet, harket og spyttet, og der de delte felles nattverdskalk.

«Nordmenn er noen store spyttere,» skrev en folkelivsgransker i 1870-årene. Det var karslig å spytte tyggetobakk, og mannfolkene gjorde det ofte, også innendørs. Kampen mot tuberkulosen ble opphavet til hygienebevegelsen, der det offentlige sammen med private foreninger arbeidet for renslighet og sunne levevaner, for lys og frisk luft i alle rom, for helseundersøkelser og moderne sykepleie. I tillegg til utbygging, lovgiving, kontroll og organisering krevde kampen mot tuberkulose også at folk endret vaner. Folk måtte oppdras. Slik begynte de første store holdningskampanjene i Norge, med plakater på offentlige steder som satte forbud mot å spytte på golvet. Spyttebakkene ble lansert som et stort hygienisk framskritt, fordi de samlet alt som ble spyttet innomhus, slik at det kunne kastes ut. Opplyste folk skaffet seg spyttebakker i alle rom. Men andre var skeptiske.

Mye av det forebyggende arbeidet var rettet mot barn og unge. Et gratis skolemåltid skulle styrke barnas helse. De første tuberkuloseplakatene kom i 1889 og ble hengt opp på alle skoler. Undervisning om tuberkulose og om smittefaren var den første systematiske helseformasjonen som alle norske elever fikk. I 1899 innledet Norske Kvinners Sanitetsforening et stort arbeid mot tuberkulosen, fra 1912 med støtte av staten. Midlene var opplysning, sanatorier og tuberkulosehjem, spedbarnskontroller og de første systematiske helseundersøkelsene i skolene.

Norge fikk i 1900 den første tuberkuloseloven i verden. Loven påla tiltak for hele landet og satte regler for isolasjon av smittefarlige personer. Tuberkelbasillene trives i mørke rom og liker dårlig varme og sollys, og behandlingen ved sanatoriene bestod derfor av mye lys og frisk uteluft og av blåsekurer i lungene. Da Wilhelm von Röntgen fant opp røntgenstråleapparatet i 1895, ble apparatet brukt til å påvise tuberkulose ved regelmessig skjermbildefotografering av lungene til skolebarn. Tuberkuloseloven hadde også de første forskriftene om sanitære forhold og om rengjøring og lufting i offentlige lokaler som skoler, kirker og forsamlingshus.

Kampanjene virket oppdragende på nye generasjoner. Spytting, som tidligere hadde vært kjekt og mandig, ble etter hvert uhøflig, grisete og gammeldags, og i 1930-årene forsvant også spyttebakken fra offentlige bygninger. Først i 1949 ble det funnet medisin og effektive behandlingsformer mot tuberkulose. Massevaksinasjonen av skolebarn fra 1950-årene greide nesten å utrydde sykdommen fra Norge og den vestlige verden. Kampen mot tuberkulosen reduserte framfor alt den store dødeligheten blant barn og unge.

«Uekte» barn og dødelighet
Rundt år 1900 ble 8,5 % av alle barn i Norge født utenfor ekteskap. I Sverige og Danmark var tallet 10 %, og gjennomsnittet i Europa var 6 %. I offentlig statistikk, blant «moralens voktere» og på folkemunne ble disse barna kalt «uekte», fordi de ikke kom til verden på «ekte» vis, altså innenfor ekteskapet. Mange så også et seksualmoralsk problem i de høye tallene. For hvert tredje ekteskap som ble inngått, ble det født et barn utenfor ekteskap.

Å være «uekte» eller å få et «uekte» barn betydde både fattigdom og skam. I Kristiania døde 30 % av de «uektefødte» barna i sitt første leveår i tida omkring 1900, mot bare 13 % av de «ekte» barna. 50 år senere hadde fremdeles «uekte» barn høyere dødelighet og dårligere helse enn «ekte». Rundt 80 % av de ugifte mødrene i 1900 var arbeidere – de fleste av dem var tjenestejenter.

Tallene over viser hva slags sosiale problemer barna og mødrene møtte. Fedrene hadde det mye lettere. I en tid da ingen tester kunne påvise et farskap, var kvinner ganske utsatt, og barna var nærmest rettsløse overfor faren og farsfamilien. Det var bakgrunnen for de nye barnelovene som kom i 1915, og som gav alle barn rett til farsnavn og farsarv, og som gav et særlig vern for barn av ugifte foreldre og av ugifte kvinner som ventet barn. Fra nå av gikk prosentdelen av barn som var «uekte», nedover.