Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  9 (Kommunikasjon og kultur i Norge)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  I kirker og på bedehus
   
  9. KOMMUNIKASJON OG KULTUR I NORGE
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

I kirker og på bedehus – mennene taler og kvinnene lytter

Kritikk av statskirken fra den radikale intelligensiaen
Den norske statskirken ble på siste del av 1800-tallet kritisert fra to hold. På den ene siden var det de vi kunne kalle den radikale intelligentsiaen. Det var vitenskapsmenn, kunstnere og akademikere som var påvirket av de radikale ideene fra Europa og USA. Mange av dem var påvirket av Darwins utviklingslære og hadde et naturalistisk menneskesyn, og de hevdet liberale tanker om menneskers, ikke minst kvinners, frihet. Disse kritiserte statskirken for å være autoritær og reaksjonær og for å holde folket fast i fordommer og kunnskapsløshet. Det var ikke mange av de trofaste kirkegjengerne som var påvirket av denne kritikken fra radikalt hold. Tvert imot. Mange sluttet sterkere opp om kirken som den viktigste forsvareren mot slike farlige og nedbrytende ideer.

Kritikk av statskirken fra bedehusbevegelsen
Det var mer alvorlig med den kritikken som kom fra bedehusbevegelsen. De kritiserte statskirken for å være overfladisk og lunken i religiøse spørsmål. De ville ha mer inderlighet og følelser med i kristendomsforkynnelsen, og de la avgjørende vekt på den personlige omvendelsen. Og bedehusene trakk folk. Særlig i visse deler av landet var bedehusene en viktig konkurrent til kirken, og der kunne kirkebenkene være glisne.

Hvor var kvinnene?
I kirken var det selvsagt utenkelig med kvinnelige forkynnere. Men innen bedehusbevegelsen fikk kvinnene i begynnelsen større frihet. En viktig del av bedehusbevegelsen var misjonsvirksomheten, og her var det ofte kvinner som var den drivende kraften. Det ble dannet kvinneforeninger som skulle fremme kristen misjon, og i disse kvinneforeningene var det ofte kvinner som forkynte Guds ord til sine medsøstre. Og det var mange kvinner som ble sendt ut som misjonærer. Men omkring århundreskiftet, da de landsomfattende misjonsorganisasjonene fikk mer makt, ble dette stoppet. Da var det menn, ofte utdannede teologer, som ble ledere og skulle stå for forkynnelsen.