Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  9 (Kommunikasjon og kultur i Norge)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  Landet blir åpnet
   
  9. KOMMUNIKASJON OG KULTUR I NORGE
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Landet blir åpnet

Fra de eldste tider har sjøtransport vært viktigere for menneskene enn landtransport. Skulle en transportere større mengder av noe, var båter og sjøen mye bedre egnet enn små vogner på skrøpelige veier. Selv om romerne bygde ut et nett av brukbare veier i deler av Europa, var sjøveien den langt viktigste transportåren, og den fikk ikke virkelig konkurranse før jernbanen ble utviklet på 1700- og 1800-tallet.

Sjøtransporten holder stand
Norge hadde spesielle problemer når det gjaldt transport til lands. Fjorder, fjell og bratte og trange daler gjorde det ikke lett å transportere tyngre ting over land. En hesterygg kan ikke ta mer enn den tåler. Så sjøveien var den veien nordmenn dro når de skulle dra langt av gårde. Det var lettere og raskere å dra sjøveien fra Bergen til Trondheim enn over land. Og skulle en frakte større mengder, var båtfrakt mye bedre enn hest og vogn.

Norskekysten egner seg godt som transportåre. Langs mesteparten av kysten kan en seile innaskjærs, godt beskyttet mot vind og hav av en kjede med øyer. Men på strekninger som Stadhavet på Vestlandet og Lopphavet i Finmark var det ingen øyer, og seilasen utaskjærs kunne være en farlig seilas i dårlig vær. Så vinterstormer og åpne havstrekninger langs kysten gjorde sjøtransporten farefull.

Og så tok sjøtransporten lang tid, også etter at dampskipene hadde kommet. Å reise med båt fra Trondheim eller Bergen til Oslo var en hel reise, som ikke var unnagjort på noen få dager. Så det var ikke rart at tanken om å bygge jernbane og veier kom også i Norge på 1800-tallet. Men heller ikke det var lett. Igjen gjorde fjorder, fjell og bratte dalsider det vanskelig for vei- og jernbanebyggerne.

Bygging av jernbane
Jernbanelinjen mellom Trondheim og Oslo var ferdig i 1877 og gikk gjennom Østerdalen. Den bød på overkommelige problemer for ingeniørene. Verre var det med jernbanen fra Oslo til Bergen. Den måtte over den værharde og snørike Hardangervidda og opp i 1200 meters høyde. Her var det mang en jernbanerallar som frøs helsen av seg.

Veibygging
Veibygging var kanskje en enda større utfordring for ingeniørene, særlig på Vestlandet. På bildet ser vi veien fra Odda til Røldal der den snor seg i sving etter sving opp i over 1000 meter før den går ned igjen til Røldal. I dag går veien gjennom tunnel.

Trass i jernbane og veier ble sjøveien den viktigste ferdselåren for store deler av landet. I Nord-Norge og på Vestlandet er det så mange øyer og fjorder at en var avhengig av sjøtransport helt opp til våre dager. Fjordabåtene var et begrep langs kysten. De fraktet alt og kom også om det var dårlig vær. Seinere når veinettet ble bedre utbygd, ble mange fjordabåter erstattet av ferjer, og i dag kan en nesten overalt komme fram med biler og busser over broer.