Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  15 (Fascismen og nazismen)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  Det nye tyske mennesket
   
  15. FASCISMEN OG NAZISMEN
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Det nye tyske mennesket – styrke og skjønnhet som ideal

Sammenbrudd av en sivilisasjon
Nazismen og det som skjedde i Tyskland, har mange i ettertid sett på som et sivilisasjonssammenbrudd, og en har stilt seg spørsmålet: Hvordan kunne en så høyt utviklet sivilisasjon som den tyske forfalle til det frykteligste barbari og massedrap? Nazistene selv så det selvsagt ikke slik. De mente at var de som ville gjenreise en ødelagt sivilisasjon og en kultur som var befengt med ikke-tyske innslag.

Nazistenes syn på forfall og kunst
Nazistene hevdet at den moderne verden var truet av et sammenbrudd, og at all høyverdig kultur og alle gode tradisjoner som var knyttet til den tyske nasjonen og den tyske livsformen, var truet av en degenerert og sykelig kultur. Det degenererte var først og fremst representert av jødene og deres kultur, men også av alt som var moderne i kunst- og kulturlivet i mellomkrigstida – jazz, eksperimentell musikk og modernistisk malerkunst. Nazistene ville ikke bare skape et nytt tysk rike (Det tredje riket), men også et nytt tysk menneske og en ny tysk kultur. Ellers er det nok riktig å si at de ville gjenopprette det tyske mennesket og den tyske kulturen.

Folket måtte renses
Årsakene til forfallet var ifølge nazistene at menneskene var blitt svake og stygge både kroppslig og åndelig, fordi de ikke hadde vernet om den rene rasen, og den reneste rasen var den ariske. Det måtte settes i gang en renselsesprosess både av det tyske folket (rasehygiene) og av den tyske kulturen. Det nye, tyske mennesket skulle være sterkt og vakkert, og menneskene stod sterkest når de marsjerte i takt. Den nazistiske kampsangen, som også ble nasjonalsang i 1933, begynner med ordene: «Fanen høyt! Rekkene tett sluttet.»

Antikken som ideal
Mange av de tyske lederne hadde kunstneriske ambisjoner, slik Hitler selv hadde hatt i ungdommen, og de var opptatt av kunst. Kunstsynet deres var knyttet til den greske og romerske antikken og til romantikken. Mange nazister mente at antikken hadde vært høydepunktet i historien, og Romerriket ble framhevet som verdens vakreste stat.

Den nazistiske kunsten er klassisistisk i og med at den kopierer klassisk skulpturkunst og arkitektur, men i større og mer kraftutstrålende utgaver. Det tredje rikes kunst skulle gjerne overgå kunsten fra antikken. Vi kan snakke om en gigantomanisk klassisisme. Hitler elsket storslagne og teatralske arrangementer, slik han også elsket storslagne operaforestillinger.

Det vakre er det sanne
På en nazistisk propagandaplakat står det: «Folkefeller! Tro ikke at Tysklands ulykke og elendighet ... kan reddes av partier som hevder at de bygger på et fundament av fakta. Aldri!» Nazismen var antivitenskapelig og antirasjonell. Det var ikke forskning og tenkning som skulle skape det nye tyske mennesket, men kunsten og fantasien. Her ser vi nazismens nære tilknytning til romantikken. Sannheten var ikke å finne i vitenskapen og filosofien, men hos de store, geniale menn, de som så det vanlige mennesker ikke så. Føreren hadde alltid rett. Hitler sa i en tale: «Det vakre er det sunne!» Etter at nazipartiet kom til makten, hadde han også makt til å utrydde det han oppfattet som stygt og usunt.