Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  16 (Kriser og klassekamp i Norge)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  Idretten ble ideologisk delt
   
  16. KRISER OG KLASSEKAMP I NORGE
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Grafer
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Idretten ble ideologisk delt

Landsforbundet for norsk idrett
Den mest utbredte av de politisk delte og kjønnsdelte fritidsaktivitetene var idretten, som nå ble en massebevegelse, med 300 000 organiserte medlemmer i 1940. De fleste av særforbundene var med i Landsforbundet for norsk idrett. Men Landsforbundet fikk sterk mistillit blant arbeiderungdom da flere idrettslag tidlig i 1920-årene stilte som streikebrytere under arbeidskonflikter. Det skjedde delvis under den høyreaktivistiske Samfundshjelpen, som var ledet av offiserer og ivrige antisosialister. I Oslo og Bergen var ledere i Landsforbundet med på å bygge opp den væpnede organisasjonen Samfundsvernet, med idrettsungdom som skulle brukes mot arbeiderklassen ved fare for revolusjon eller opptøyer.

Arbeidernes Idrettsforbund
Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, ble opprettet som en del av arbeiderbevegelsen i 1924. Det var en protest og en motmakt mot den arbeiderfiendtlige ledelsen i Landsforbundet: «Arbeideridrettsmennene er arbeiderklassens armé – den røde armé – som skal vite å ta kampen opp mot borgerskapets armé,» sa Rolf Hofmo, en kjent idrettsleder og arbeiderpartipolitiker, i 1928. Fra 1930 dempet AIF slike utsagn og framhevet de sosiale og helsemessige verdiene i arbeideridretten.

Idrett og klassekamp
Todelingen av idretten var en avspeiling av klassekampen. Det var en ideologisk konflikt mellom de to idrettsforbundene, og medlemmene møtte ikke hverandre i konkurranser. Men i 1936, etter kriseforliket, kom det også til et idrettsforlik. De to forbundene spilte vennskapskamper og holdt felles konkurranser. Nå ble det også bygd flere offentlige idrettsanlegg, og det ble tilrettelagt badestrender og annen utmark for allmennheten og det økende friluftslivet.

Måtte kvinnene vernes mot fysiske påkjenninger?
Siden 1900 hadde kroppsøving vært et fag i skolen, men jentene ble sendt til håndarbeidstimer når guttene hadde kroppsøving. Kjønnsskillene økte da de fleste byskoler i 1920-årene innførte kjønnsdelte klasser i alle fag. Eksperter hevdet nå at kvinner var svært forskjellige fra menn, og at de måtte vernes mot fysiske anstrengelser. Det ble også hevdet at kvinners kropp og sjel var eiendommelig – i motsetning til menns kropp og sjel, som en mente var normal. Slik var holdningen i begge idrettsforbundene.

«Kvinneidretten må stilles opp som et eget begrep, fordi den kvinnelige organisme i hele sitt anlegg er forskjellig fra mannens, derfor stiller andre krav og også forlanger at det tas hensyn til kvinneorganismens eiendommeligheter,» erklærte AIF i 1937. Det ble vist til klare advarsler fra leger: Kvinnens viktigste fysiske oppgave var å bli mor. Derfor måtte kvinner skånes for idrett som krevde kraft, styrke og utholdenhet. De burde drive lette og spesielt tilrettelagte idretter, som enkel «kvinnegymnastikk» i tropp til musikk. 200 meter var altfor langt å løpe for en kvinne.

Kvinnene protesterte, men det hjalp ikke. Mennene mente at legene var eksperter på kvinnekroppen og visste best hva den tålte. Etter hvert aksepterte mange kvinner situasjonen. I AIF fikk de delta i mange lettere og spesielt tilrettelagte «kvinneidretter» som skulle fremme arbeiderkvinnenes helse. I Landsforbundet var det enda strengere grenser for hva kvinner kunne delta i. De var henvist til idretter «som faller naturlig og som mannen helst ser henne dyrke», som det het. Kvinner fikk drive idretter som var preget av lekende, dansende bevegelser og kvinnelig ynde, uten trening, konkurranse eller sammenbitte tenner. Slik passet ikke til kvinnenes «sjelelige eiendommeligheter». Men kvinnene trente og konkurrerte i de idrettene de fikk lov til å drive.