Du er her: Hovudsida  >  Nyare historie  >  Nyare historie  >  23 (Liberalisering og jappetid i Noreg)   >  Arbeidsoppgåver  >  Kjeldeoppgåve
   
  23. LIBERALISERING OG JAPPETID I NOREG
 
Arbeidsoppgåver
 
Test deg sjølv
 
Kart og grafar
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læraren
 

Jappetid

A Gi ei skildring av "ein japp" ut frå artikkelen under.
B Forklar kva vi meiner med jappetid.
C Kva fellesdrag er det mellom jappetida og tida rundt den første verdskrigen?
D Kvifor var mange irriterte på jappane ut frå kjelda?
E Korleis forklarer Hylland Eriksen at ordet japp ikkje blir brukt lenger? Er du samd i forklaringa hans?
F Bruk kjeldegranskingsskjemaet på side 8 i Arbeidsportal og gi ei vurdering av artikkelen ut frå spørsmåla under overskrifta ”Dersom leivningen har ei eller fleire beretningar”.

Kjelde: Jappetid

På 1980-tallet skapte noen kvikke journalister i USA begrepet YAPs Young Aspiring Professionals som ledd i et forsøk på å beskrive endringer i arbeids- og forbrukslivet. En typisk japp var, ifølge myten, 23 år gammel og arbeidet med reklame, finans eller den utydelige og flyktige sektoren som i Norge kalles «media». Den idealtypiske Oslo-japp hadde en kort og markedsrettet økonomisk utdannelse, bodde i en funksjonalistisk oppusset bygårdsleilighet, jogget hver morgen i Frognerparken med walkmanmusikk på øret, gikk på «café med c» og drakk Perrier eller cappuccino, var politisk uinteressert, men hadde til gjengjeld sikker smak i klær og interiør. Både jogging, cappuccino, walkmanen og politisk apati vakte oppsikt i det Norge som var under avvikling på midten av 1980-tallet. Mobiltelefonen slo gjennom først flere år senere, og Internett var det ingen som hadde hørt om. Jeg bare nevner det.

Jappefenomenet førte til stor og vedvarende forargelse i tiden fra rundt 1984 til krakket i november 1987. En ny klasse av rike, de fleste av dem spekulanter, viste seg i fullt dagslys på Karl Johan i leasede «børstraktorer» (Mercedes-Benz Geländewagen var en favoritt) iført solbriller og Gaultier-dresser, før de smatt inn på et serveringssted for å bestille sine magnumflasker med champagne.

Enkelte hevdet at dette fenomenet var nytt i Norge, mens andre, som kanskje hadde sett Rolv Wesenlund i sitt livs største filmrolle, trakk en sammenligning til «jobbetiden» i forbindelse med første verdenskrig, en tid da formuer ble skapt så raskt at de nye rike ikke rakk å skaffe seg et eneste prinsipp for hvordan man bruker penger før de så seg tvunget til å kaste seg ut i det. Det går en direkte linje fra Bør Børson, som tente sigaren med en hundrelapp for å imponere damene, til åttitallets unge rike.

På åttitallet var reaksjonene mot den nye subkulturen både vidtfavnende og harmdirrende. De egoistiske jappene stod i manges øyne for et barbarisk verdisyn. De var nemlig usolidariske, tenk! De prioriterte sin egen velstand høyere enn samfunnets utvikling, og de prøvde ikke engang å skjule sine spor. Ingen av dem benyttet medieoppmerksomheten til å legge ansiktet i dype folder for å snakke om arbeidsplasser eller skryte av hvor mye skatt de betalte. Ingen av dem gadd å utstyre seg med en snev av diskresjon. Folket var sjokkert og forarget.

Tiden er en annen nå. «Det er nærmest blitt unormalt å ikke være rik,» har forfatteren Torgrim Eggen nylig bemerket. Forskjellen mellom «jappetiden» og år 2000: Nå er hele samfunnet blitt slik, det er derfor ordet «japp» er gått ut på dato. (…)

Frå Thomas Hylland Eriksen: «En samtidshistorie», frå Samtiden, 2000.