Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  27 (Brennpunkt Midtøsten)   >  Til læreren  >  Faglig tilleggsstoff  >  Ulike syn på staten Israel
   
  27. BRENNPUNKT MIDTØSTEN
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Ulike syn på staten Israel

Av Olav Arild Abrahamsen


For jødene i Israel var det særlig to historiske hendelser eller minner om fortida som ble bestemmende for den kollektive identiteten: Holocaust 1941–45 og opprettelsen av staten Israel i 1948. Det korte tidsspennet mellom de to hendelsene har styrket jødene i Israel i troen på at det er en årsakssammenheng mellom katastrofen og forløsningen, sier den israelske historikeren Moshe Zimmermann. For sionistene representerte holocaust kulminasjonen av mer enn 3000 år med antisemittisme, mens statsdannelsen var fullbyrdelsen av jødenes like gamle tradisjon for heroisme.

Krigen i 1948–49 skapte nødvendigvis en del myter – eller offisielle sannheter – i Israel. Mytene ble hamret inn av den første generasjonen av israelske historikere. Krigen i 1948 ble framstilt som en heroisk strid. Den svake, nyfødte nasjonen Israel, som nettopp hadde reist seg fra asken etter holocaust, måtte slåss mot en tallmessig overlegen arabisk motstander. Og ikke nok med det: Britene støttet araberne, og det internasjonale samfunnet sviktet ved å vedta våpenembargo. Israels seier i 1948 er blitt skildret som et mirakel, på samme måte som Davids seier over Goliat, og er en viktig del av Israels nasjonale diskurs.

I 1980-årene ble den tradisjonelle historiske skolen utfordret av en gruppe yngre historikere som kalte seg «new historians» eller revisjonistene. De hadde fått tilgang til nye arkiver, og de hadde andre erfaringer enn de «gamle» historikerne: Krigene i 1967 og 1973, invasjonen av Libanon i 1982 og intifadaen fra 1987.

Debatten kom til å stå om følgende seks spørsmål:


1. Storbritannias rolle under krigen i 1948–49

Tradisjonalistene hevdet at britisk politikk hovedsakelig var proarabisk og antisionistisk. Som bevis anførte de at britene overlot sine militære installasjoner i Palestina til Den arabiske legion. Den proarabiske politikken kulminerte med at Storbritannia oppmuntret de arabiske styrkene til å invadere Palestina da mandatstyret opphørte.

Revisjonistene sier at næranalyse av britisk politikk viser at den ikke bare var selvmotsigende antiarabisk og antisionistisk, men den var framfor alt en politikk som i stadig stigende grad fokuserte på Transjordan. Storbritannia gikk inn for en utvidelse av Transjordan («A Greater Transjordan»).


2. Årsaken til Israels militære seier

Ifølge den tradisjonelle skolen var Israels militære seier i 1948 heroisk og mirakuløs: Davids seier over Goliat. De nye historikerne påstår derimot at Israel vant fordi styrkene var bedre trent, bedre motivert, bedre organisert og – etter en innledningsfase – bedre utrustet. Seieren var ikke et mirakel, men et resultat av militær overlegenhet.


3. Forholdet mellom Israel og Jordan

Israel hadde hatt en hemmelig forståelse/avtale med kong Abdullah av Transjordan mellom 1947 og 1949, hevder de nye historikerne. Det skal ha vært en uskreven avtale om å dele Palestina mellom seg når mandatperioden løp ut, og dermed om å hindre at de palestinske araberne fikk etablere en egen stat.

Tradisjonalistene: Det finnes ikke snev av bevis på at det eksisterte noen hemmelig avtale.


4. De arabiske krigsmål

Tradisjonalistene: De arabiske statenes mål var å ødelegge den nye staten Israel.

Revisjonistene: De arabiske statene var mindre samstemte enn først antatt, og de fulgte primært egne territorielle mål. Transjordans (kong Abdullahs) mål var ikke å frigjøre palestinerne, men å sikre seg kontroll over de områdene som var gitt til araberne i FNs delingsplan fra 1947. Ett av Egypts motiver for å gå inn i krigen var å stagge Abdullahs ambisjoner. De arabiske statene gikk med andre ord først og fremst til krig for å sikre seg landområder.


5. Årsaken til at det ikke ble fredsavtaler etter 1948

Tradisjonalistene: En konsekvens av araberstatenes uforsonlighet.

Revisjonistene: Israel var mer uforsonlig enn araberne.


6. Flyktningspørsmålet

Det største stridsspørsmålet har vært hvem som hadde ansvaret for at omkring 700 000 palestinere ble drevet på flukt. Hovedspørsmålet har vært: Dro palestinerne «frivillig», eller ble de drevet ut?

Arabiske historikere har hele tida hevdet at flyktningene ble fordrevet eller jaget ut av israelske styrker. Følgelig har de rett til å vende tilbake.

Den offisielle israelske versjonen har vært at de palestinske flyktningene drog uoppfordret eller etter ordre fra de arabiske lederne gjennom arabisk kringkasting. Følgelig har ikke Israel ansvar for flyktningproblemet.

Hva hevder de israelske revisjonistene? De kom først til at det ikke fantes bevis for at arabiske ledere hadde oppfordret til flukt, men at det heller ikke fantes bevis for at det hadde gått ut ordre om utdriving fra sentralt sionistisk hold. Historikeren Benny Morris konkluderte i standardverket The birth of the Palestinian refugee problem, 1947–1949 fra 1987 slik: «The Palestinian refugee-problem was born of war, not by design, Jewish or Arab. It was largely a by-product of Arab and Jewish fears and of the protracted, bitter fighting that characterised the first Arab-Israeli war; in smaller part, it was the deliberate creation of Jewish and Arab military commanders and politicians.»

I 2004 kom imidlertid Benny Morris med en ny bok, The birth of the Palestinian refugee problem revisited, skrevet på grunnlag av kildemateriale som det israelske forsvaret hadde frigitt. I den anledning ble Morris intervjuet i den israelske avisa Haaretz, og han fikk spørsmålet: Hvem vil glede seg mest over den nye boka? Israelere eller palestinere?

Morris hadde dårlige nyheter til palestinerne. Han mente å ha dokumentert at det gikk ut ordre fra The Arab Higher Committee og fra palestinske ledere på mellomnivå om at barn, kvinner og eldre skulle forlate landsbyene, altså at palestinere ble oppmuntret til å flykte.

Likevel rettet han de alvorligste anklagene mot sionistene. Antallet massakrer fra israelsk side var atskillig høyere enn tidligere anslått. Om lag 800 mennesker ble avlivet. Det var flere tilfeller av voldtekt, 12 er dokumentert med sikkerhet, men de utgjorde «bare toppen av isfjellet». Sionistiske militære enheter fikk klare ordrer om å tømme og ødelegge landsbyer. Begrepet rensning (etnisk rensning) ble brukt i israelske dokumenter. Dessuten mener Morris at Ben-Gurion var det han kaller «a transferist».

Det endelige beviset, den skriftlige ordren fra toppledelsen om etnisk rensning, foreligger ikke, men indisiene er entydige.

Med tanke på hvor viktig det historiske ansvaret for flyktningspørsmålet er i konflikten, er det ikke mindre interessant å høre den tidligere radikale historikerens politiske vurderinger. Svarene han ga, sjokkerte intervjueren. Ben Gurion gjorde rett, påstår Morris: «Without the uprooting of the Palestinians, a Jewish state would not have arisen here.» Det er situasjoner i historien som rettferdiggjør etnisk rensning, ifølge Morris, selv om det ikke er stuerent å hevde noe slikt i diskursen i det 21. århundre. «When the choice is between destroying or being destroyed, it’s better to destroy.» Og ikke nok med det: Ben-Gurion viste svakhet, han nølte! Han burde ha renset hele mandatområdet! Dersom slutten på denne historien blir «a gloomy one», noe Morris frykter, ja, så er det fordi Ben-Gurion lot det være igjen en stor og voldelig demografisk reserve på Vestbredden og i Gaza. «Vi er undertrykkerne,» konkluderer Morris, «men i det lange løp er vi den svake part.»

Tidligere ble Benny Morris anklaget for å ha gått palestinernes ærend i sin historieforskning. Som vi har sett, bærer faghistorikeren Morris fortsatt fram dokumentasjon til dem som hevder at Israel må bære et hovedansvar for flyktningspørsmålet. Men hva har fått Morris til å applaudere utdrivingen av palestinerne? Da palestinerne forkastet fredsplanene fra Ehud Barak i juli 2000 og president Bill Clinton i desember samme år, ble han overbevist om at «they want it all».