Du er her: Hovudsida  >  Nyare historie  >  Nyare historie  >  4 (Året 1814)   >  Til læraren  >  Kjeldeopplegg  >  Kristian Fredrik og 1814 - to historikarsyn
   
  4. ÅRET 1814
 
Arbeidsoppgåver
 
Test deg sjølv
 
Kart
 
Lydbok
 
Til læraren
 

Kristian Fredrik og 1814 - to historikarsyn


Ulik historisk framstilling
To historikarsyn på Kristian Fredrik og 1814

Kristian Fredriks nærvær i landet som den selvskrevne leder begynte med å spre et smigrende lys, men endte med å kaste en ufortjent skygge over nordmennenes nasjonalfølelse og evne til modig og enig opptreden. Han var en karakterløs estetiker, en festtalernatur, som savnet de vesentlige egenskapene for den rollen han hadde påtatt seg ved å stille seg i spissen for det norske folk. Han bar tydeligvis et slags begeistring for Norge og det norske folks uavhengighetssak. Han kunne rives med og rive andre med når det gjaldt å lage en stor plan. Men de sterke midlene som i regelen må til når en stor plan skal settes i verk, lå ikke for ham. Han hadde knapt nok kraft til å tenke på dem, og langt mindre til å bruke dem. Han forsømte aldeles å gjøre det som kunne gjøres for å sette landet i forsvarsstand. Det er tydelig at han ville holde borte tanken på en krig, enda en krig måtte synes nesten uunngåelig etter at han hadde mottatt kongevalget. Og hans såkalte ledelse av den norske hæren da krigen endelig brøt ut, var så aldeles mot- og meningsløs at den måtte demoralisere de beste tropper. Han ville ha blitt dømt fra livet som forræder, så fremt han ikke hadde vært konge. Han kompromitterte dermed ikke bare seg selv, men det folket som han hadde påtatt seg å være fører for. Han utsatte nordmennene for å tape alt som var oppnådd ved den reisningen som han selv hadde vært med på å sette i gang, og æren på toppen av det igjen.

Johan Ernst Sars: Udsigt over den norske historie. Samlede værker, bind 2, Kristiania 1912, side 613


Mens Frederik 6. var blitt tvunget tilbake fra skanse til skanse på det storpolitiske plan, hadde Christian Frederik på den indre front i Norge gått fra seier til seier, fra opprørsleder til den feirede folkehelt, fra stattholder til regent og konge. Riktignok hadde han på stormannsmøtet på Eidsvoll måttet gi opp sine planer om å bestige Norges trone som rikets arveenevoldskonge, men nederlaget var blitt forvandlet til en seier. Gjennom et klokt politisk opplegg hadde han aldri tapt det store målet av sikte, å erobre Norges krone for igjen å forene de atskilte rikene. Skritt for skritt hadde han arbeidet seg fram mot målet. Som regent hadde han styrt Norge som eneveldig monark i de avgjørende vårmånedene og beholdt rikets utenrikspolitikk helt under sin kontroll. Gjennom folkeeden hadde han knyttet folket til selvstendighetspolitikken og begrenset riksforsamlingens kompetanse. Gjennom utformingen av valgreglene hadde han kunnet fastlegge hovedtrekkene i riksforsamlingens sammensetning. Og gjennom den maktposisjon han fikk som selvstendighetsreisningens nødvendige leder, hadde riksforsamlingen på Eidsvoll blitt et redskap for hans politikk. (…) Godtar man bakgrunnen for Christian Frederiks politikk sommeren 1814, blir vurderingen av hans avgjørelser langt mer positiv. Var han som feltherre svak og vaklende, viste han som forhandler en klokskap og forutseenhet som må vekke beundring. Når Mossekonvensjonen med klare løfter bandt svenskene, og med sine tilsiktede uklarheter på viktige punkter stilte det norske Storting fritt, skyldtes det fremfor alt Christian Frederik. Det var han som lanserte teorien om at han var bundet av konstitusjonen og bare kunne legge sin makt i Stortingets hender. Det var han som førte de innledende og avgjørende forhandlinger på Moss, og selv etter at Collett og Aall overtok, grep han inn i forhandlingene på avgjørende punkter. Han aksepterte at han selv ikke ble anerkjent som Norges rettmessige konge og ble i konvensjonen konsekvent omtalt som prins. Men han avviste bestemt alt som kunne implisere en anerkjennelse av Kieltraktaten som basis for en svensk-norsk union. Med Mossekonvensjonen, som fremfor alt var hans verk, var grunnlaget lagt for Norges frie stilling i fremtiden.

Knut Mykland: Kampen om Norge 1784–1814. Bind 9 av Cappelens Norgeshistorie, Oslo 1978, side 412–13 og 448
  • Sars og Mykland har ganske ulikt syn på Kristian Fredrik. Kva trur du det kan komme av?
  • Har dei motsett tolking av dei same handlingane? Eller vel dei ut kvar sine ting i karrieren til prinsen, slik at dei vurderer han på ulikt grunnlag?
« Attende