Du er her: Hovedsiden  >  Nyere historie  >  Nyere historie  >  20 (En todelt verden)   >  Til læreren  >  Kildeopplegg  >  Historieskrivingen om den kalde krigen
   
  20. EN TODELT VERDEN
 
Arbeidsoppgaver
 
Test deg selv
 
Kart
 
Portrett
 
Lydbok
 
Til læreren
 

Historieskrivingen om den kalde krigen

Historieskrivingen om den kalde krigen er et godt eksempel på hvordan hver generasjon skriver sin versjon av fortida i lys av tankeretninger, hendelser og behov i sin egen tid. Tradisjonalister, revisjonister og postrevisjonister har vært de tre hovedgruppene av kaldkrigshistorikere. Tre spørsmål skiller hovedretningene fra hverandre.

Hvem var ansvarlig for den kalde krigen? Hvem var den mest aktive part i den kalde krigens første fase, de første årene etter andre verdenskrig? Hvilke er de sentrale drivkrefter bak den politikken som ble ført?

Tradisjonalistene skrev nærmest samtidshistorie. De mente i tråd med gjeldende amerikansk politikk at Sovjetunionen med Stalin i spissen hadde skylden for den kalde krigen. De hevdet at Sovjetunionen ønsket å utvide sitt dominansområde til hele verden. USA førte en passiv politikk der behovet for å forsvare egne og vesteuropeiske sikkerhetsinteresser mot sovjetisk ekspansjon var den fremste drivkraften. Dette synet på årsakene til den kalde krigen dominerte historieskrivingen fra 1945 til 1960-tallet.

Motstanden mot USAs krigføring i Vietnam førte til at enkelte historikere ble mer kritiske også til USAs atferd og motiver i den kalde krigens tidlige fase. På 1960-tallet kom det historisk forskning som konkluderte med at det var USA som hadde skylden for den kalde krigen, og at de hadde begynt sin kamp mot sovjetisk innflytelse allerede før slutten av andre verdenskrig. Drivkreftene var amerikansk kapitalismes behov for verdensmarkeder, og en grunnfestet antikommunisme.

For å stoppe venstrekreftenes innflytelse i verden tok USA i bruk en hel rekke sterke virkemidler fra atombombene over Hiroshima og Nagasaki, til marshallhjelp og annen økonomisk støtte. Ifølge revisjonistene gjorde ikke Sovjet annet enn å forsvare seg mot USAs ambisjoner, blant annet ved å sikre seg Øst-Europa som en buffersone mot USAs dominansområder.

Utover på 1970-tallet, i takt med økende avspenning og samhandling mellom øst og vest, ble den revisjonistiske bølgen avløst av nye tolkninger av årsakene til den kalde krigen. De såkalte postrevisjonistene presenterte et mer balansert syn der ansvaret for den kalde krigen ble mer likelig fordelt mellom Sovjet og USA. De var enige med revisjonistene i at USA hadde mye av politikken sin på plass før den andre verdenskrig var over og tok i bruk et bredt spekter av virkemidler, men mener revisjonistene overdriver det antisovjetiske elementet som drivkraft i amerikansk politikk. Postrevisjonistene avviser at Sovjets Øst-Europa-politikk kan forklares med amerikanske ambisjoner.

Etter Sovjets fall har en del amerikanske historikere vendt tilbake til en tolkning av den kalde krigens årsaker som likner på tradisjonalistenes, ved at sovjetisk ideologi og Stalins personlighet ses blant de viktigste årsakene til den kalde krigen. Den politiske utviklingen med Sovjets fall og USAs seirende utgang av den kalde krigen, tolkes av enkelte som ytterligere indikator på at Sovjet var den skyldige og at USA førte en riktig politikk. Disse historikerne er blitt kalt triumfalister. De har fått støtte fra unge, russiske historikere som er opptatt av å knuse det gamle regimet.


Kilde: Geir Lundestad: Øst, Vest, Nord, Sør.
« Tilbake